Det siste året har det vært veldig stille fra min side, beklager det. Men det har vært nødvendig, og i dette innlegge vil jeg fortelle dere hvorfor. Fremover vil jeg skrive om litt forskjellige ting, og ikke bare knær, opptrening og proteser.
Her inne har jeg delt min reise med kneprotese. Men dette innlegget vil inneholde noe helt annet og noe veldig personlig. Jeg vil fortelle vår historie som ufrivillig barnløs. For de fleste av oss er det ikke bare bare å bli gravid. Denne prosessen er både positiv og negativ, og den påvirker deg fysisk og psykisk. Og gå igjennom en IVF behandling ser mange på som et nederlag, at dette er noe man skal klare det selv og det er flaut. Dette er noe mange ikke snakker om, for oss har vi vært åpne og glade for at vi kan få hjelp. Tenk heller, hva om det ikke var hjelp å få, hva da? Jeg har hele tiden hatt lyst til å dele vår historie, men ville vente til det riktige tidspunktet. Tiden er inne nå og vi er nå klare for å dele vår tøffe reise mot det vi ønsker oss mest av alt, et barn!
I 2015 måtte jeg ta et valg om jeg skulle få kneprotse eller om vi skulle fortsette å prøve å få barn. Men jeg hadde så mye smerter at vi bestemte oss for at jeg skulle legge meg under kniven og få protese i kneet. Jeg var glad for det der og da, at jeg ikke hadde en baby i hus som jeg måtte passe på siden jeg hadde så mye smerter. Og at det skulle ta så lang tid med opptrening av en kneprotese var jeg ikke forberedt på. Og ikke bedre ble det da jeg fikk vite at kneprotese var for stor, og at smertene ikke ville forsvinne. Men lite visste jeg at vår tøffeste kamp ever sto foran oss. Og smertene fra kneet ble bare piece of cake.
I 2018 fikk vi vår første tid og undersøkelse på Ullevål sykehus til ivf behandling (prøverør). vi hadde før det vært på en utredning på en privat klinikk for å sjekke om det var noe galt med oss. Men vi var friske og raske så ingen visste hvorfor jeg ikke hadde blitt gravid. Noen ganger er det bare sånn og jeg var jo ikke akkurat ung heller. Så med det bestemte vi oss for å søke om hjelp offentlig. November 2018 ble jeg satt i gang på første runde hormoner.
Husker jeg var nervøs for hvordan kroppen ville ta opp alle hormonene som jeg skulle ta. Første 14 dagene skulle jeg ta nesespray også ble det sprøyter. Men jeg merket ikke noen forskjell utenom at magen ble stor etter sprøytene som fikk eggposene til å vokse. Magen gikk ned igjen etter uttaket av eggene. Jeg hadde mange egg som var fine, tror det var rundt 12, også var det 8 som ble befruktet. Så etter 3 dager var embryoene klare for å settes inn. Vi valgte å sette tilbake 2 stk. Tenkte at får vi tvillinger er det bare en bonus. Det hadde allerede blitt jul og vi dro til Sverige for å feire med familien der. Den tiden fra du setter inn embryo og til du kan ta en test er så uendelig lang. Normalt tar det 14 dager etter innsett til man skal ta en blodprøve på sykehuset, men siden det var jul måtte jeg vente noen dager ekstra. Men på lillejulaften var jeg sikker på at jeg var gravid. Kroppen var bare annerledes, men så var jeg uskikker på om det var alle hormoner som gjorde at jeg var trøtt og sliten. Så vi kjøpte en test og på morgningen på julaften tok jeg testen, og den var positiv. Jeg tenkte omg, det kan ikke være sant og at den satt på første forsøk. Jeg løp inn på rommet å vekket min samboer og vi gråt av glede. Det var verdens beste julegave. Men dessverre skulle lykken snus og verdens raste sammen 5 februar. Vi var jo så overlykkelige og hadde bestilt tidlig ultralyd privat for en ekstra sjekk. Jeg var i uke 10 og vi var så glade og spente. Jeg satt meg i stolen og var klar. Legen begynte med ultralyden og vi begge kunne se på henne at noe var galt. Hun sa «jeg finner ingen hjertelyd». Jeg så på skjermen å så bare et lite foster bare ligge der. Hjertene våre ble knust. Jeg holdt meg i sjakk når jeg var der inne, legen bestilte time på Ullevål sykehus til å ta det bort. Når vi kom ut brøyt jeg helt sammen. Den verste dagen i mitt liv ever. Samme dag hadde jeg kamp med laget mitt og jeg dro på kamp, men var knust innvendig. Tror jeg klarte å komme igjennom dagen i sjokk. Ingen visste hva jeg hadde mistet eller vært igjennom. Jeg hadde ikke sagt det til laget at jeg prøvde å bli gravid. 2 dager senere var jeg på Ullevål sykehuset for å ta det bort. Fy f, det er det verste og vondeste jeg har vært med om både fysisk og psykisk. Jeg var forberedt på at det skulle gå fort, men nei. Først fikk jeg 1 dose med piller som skulle få det ut, men det gikk ikke, så fikk 1 dose til. Det ble kveld og jeg hadde pinet meg igjennom hele dagen med utholdelige smerter. Jeg måtte være der over natten siden ikke alt hadde kommet ut. Natten var lang og vond, og siden jeg ikke tåler morfin var det ikke så mye smertestillende som jeg kunne få. Så det gikk i varmeflasker og Paracet. Morgningen kom og det var tide med ny sjekk, og legen sa at alt er ikke ute så vi må skrape ut resten. Jeg tenkte, nå orker jeg ikke mer, jeg klarer ikke mer. Men var bare å komme seg opp på hesten igjen å få det gjort. Ble lagt i narkose og fikk skrapet ut resten. Endelig kom min verdens beste samboer å hentet meg. Nå hadde jeg kommet meg igjennom den verste opplevelsen noen gang. Jeg lå på sofaen å sørget i 1 uke, ville ikke se eller snakke med noen. Var helt knekt. Det tok tid å komme seg over tapet. Men det skulle ikke stoppe oss til å prøve på nytt. Ønsket var så sterkt.
Vi prøvde igjen med engang når kroppen min var klar og det ble noen runder. Vi hadde fryseforsøk og de ble jeg ikke gravid på. Så jeg måtte igjennom en ny runde med hormoner, egguttak og innsett med ferske embryo. Vi satt alltid inn 2 avgangen på Rikshospitalet. Og denne gangen ble jeg gravid, men spontanaborterte. Så da var det bare og vente på menstruasjonen igjen å starte opp på nytt. Fra 2018 til 2020 har vært den tøffeste tiden i mitt liv. Det har vært tøffere enn alle runder jeg har hatt med kneoperasjoner og opptrening. Alle rundene med hormoner, venting, uttak av egg, innsett av egg, ultralyder, enda mer venting, smerte, enda mer smerte, nedturer, oppturer, flere nedturer, ensomheten, forståelse, lite forståelse, følelsen av å være alene har vært så sykt tøft. Jeg mistet meg selv, selvtilliten ble dårlig, jeg har trukket meg unna mine venner fordi jeg følte meg mislykka. Trengte tid for meg selv og ville ikke snakke om hva vi gikk igjennom, for det var for tøft og smertefullt. Jeg hadde den BESTE støtten i min samboer, uten han og våre samtaler hadde jeg aldri klart meg. Min familie har også vært til god hjelp med god støtte. Men det er vanskelig for andre å sette seg inn i hva man går igjennom når man ikke har opplevd det selv. Men det tyngste og vondeste tiden har vært selvfølgelig når jeg har hatt en abort eller spontanabort, tiden i mellom og ventingen klarer man. Men den følelsen vi har hatt når vi har mistet har vært så vond. Jeg har følt meg mislykka fordi jeg ikke har klart å holde på fosteret eller ikke blitt gravid. I disse periodene det har vært som tøffest har jeg brukt mye av min mentale trening å komme igjennom dagene. Tenkt mye på at hva er det jeg kan gjøre med det, det var en grunn for at det ble en abort og tenkt mye på at i disse tilfellene har jeg null kontroll. Det er ikke opp til meg, det er ikke noe jeg kan spise eller gjøre, det er bare opp til embryoet om det vil feste seg eller ikke. Og det har vært en stor kamp å akseptere, at det ikke er noe vi kan gjøre for at det skal feste seg. Så jeg jobbet mye igjen nå med aksept som jeg gjorde med alle skadene mine, men denne gangen var det vanskeligere. Det har tatt tid for meg, men det har jeg akseptert og vært greit. Det er en tøft å være ufrivillig barnløs og da må det også være greit at det tar tid med sorgprosesser, leging av sår, være for seg selv, tenke på seg selv og bruke tid på seg selv. Ting tar tid!
I mai 2020 ble jeg endelig gravid igjen og som de andre gangen skulle heller ikke dette gå vår vei. De ringer fra sykehuset den dagen jeg skal få svar på blodprøvene og da var HCG nivået lavt, men såpass høyt at de ville vente å se om det steg om et par dager igjen. Så jeg måtte ta ny blodprøve og HCG nivået steg, men ikke så mye som de ville. Jeg måtte ta enda en ny blodprøve om 2 dager. De ringte da etter den siste blodprøven å sa at alt så bra ut og at jeg var gravid, nå kunne jeg puste. I midten av juni hadde jeg veldig magesmerter en dag, men jeg tenkte kanskje at jeg bare var sulten. Så jeg spiste litt også gikk jeg en tur for å se om det ble bedre etter at jeg hadde beveget meg litt. Kom hjem hadde ikke blitt bedre så jeg la meg ned for å slappe av litt. Jeg gikk på do etter en stund og da var det blod. Jeg skrek og begynte å gråte. Vi ringte sykehuset og de ville at jeg skulle komme inn på en ultralyd. Jeg var nå i uke 6+4. Kom på sykehuset og der finner de ingen hjertelyd eller foster. Jeg var gravid utenfor livmoren, så da ble jeg lagt rett inn og under kniven igjen. De fjernet det som skulle fjernes og for at de skulle være sikre på at alt ble borte, fikk jeg en hestesprøyte med cellegift. Jeg var helt tom, operasjonen gikk bra, men jeg hadde det jævlig inni meg. Igjen måtte jeg bygge meg selv opp. Jeg var så utrolig sliten mentalt og fysisk, og følte ingen mening med livet. Hvorfor skjer dette meg, vi gjør alt rett, vi er friske, embryoene er bra, vi forstår ingenting. Dette var det siste forsøket vårt på sykehuset. Nå var spørsmålet, hva gjør vi nå?
Høsten 2020 har vi bestemt oss for å starte opp igjen. Siden jeg kroppen min måtte vente 3 måneder før vi kunne prøve igjen, var tiden inne nå. Vi skulle nå starte med friske ark på et nytt sted. Valget landet på en privatklinikken Medicus i Oslo. Vi var så klare for å komme i gang, for dette skulle jo bare lykkes. Boksen med HÅP var fullt opp og motivasjonen var så sterk. November starte jeg opp med hormoner og her var alt annerledes fra sykehuset. Hormonprosessen var kortere og mer effektiv. Så fra jeg startet opp med hormoner til jeg hadde innsett gikk det bare 14 dager. Jeg følte meg så rolig og avslappet i denne runden, alt var så behagelig. Medicus var det bare kjærlighet og ingen stress, for på sykehuset følte jeg at vi var på et samlebånd og mye stress. Der hadde jeg ingen fast lege som jeg gikk til og man satt i et venterom med alle gravide og fødeklar kvinner, det var veldig stressende og sårende. Men veldig flinke alle som jobbet der. Tilbake til Medicus, der hadde jeg fast lege og de var ingen stress. Der kunne jeg bruke den tiden jeg ville inne hos legen, kunne spørre og grave. Dagen på innsett ble det brukt ultralyd, og ting ble forklart og vist på skjermen, det roet meg veldig.
Nå måtte vi vente 14 dager til jeg kunne ta en blodprøve å få svar på om jeg var gravid eller ikke. Jeg hadde som alle andre gangene en god følelse, for man skal alltid ha trua at det går. Jeg hadde en god følelse, men var alltid redd for å bli skuffet. Dagen kom, jeg dro på morgningen å tok blodprøve og utpå dagen ringte de og sa at jeg var GRAVID. OMG, jeg gråt i telefonen og jeg var overlykkelig. Ringte med engang til min samboer og vi trodde ikke at det var sant, men det var det. Julen kom og jeg var så trøtt og lite matlyst, ellers var formen strålende. På nyåret skulle jeg tilbake på Medicus og ha en kontroll med ultralyd for å se liv.
Jeg var så nervøs og kvalm, bildene fra når vi ikke fant hjertelyd var printet fast i hodet mitt. Takk og lov var det liv og en sterk hjertelyd, alt så fint ut og som det skulle være etter 6 uker.
Vi var overlykkelige! Siden jeg ikke er ung i gravidverden, ble jeg spurt om jeg ville ta fosterdiagnostikk for å se om alt sto bra til. Vi bestemte at jeg skulle starte med KUB test, det er blodprøve og ultralyd. Vi måtte vente 14 dager på svar, men vi var vant til venting, men dette synes jeg var nervepirrende, vi klarte ikke slappe av. Tiden kom og jeg dro på sykehuset for å få svar. Jeg la meg på benken og legen sjekket fosteret nøye på ultralyden. Han sa at alt sto bra til med HENNE. Vi ventet en jente ❤
Etter sjekken på ultralyden skulle blodprøven sjekkes, og den var dessverre ikke bra. Viste et avvik på trisomi 21 som er downsyndrom. Jeg ble helt satt ut og kjempe lei meg og jeg forsto ingenting. Alt så jo bra ut på ultralyden. Legen spurte om jeg ville teste videre å se om det var noe feil med fosteret med å ta en Nipt test, det er en blodprøve og som skal gi 99,9 prosent sikkerhet om fosteret er friskt. Jeg sa ja og gikk for å ta en ny blodprøve. Vi måtte igjen vente 14 dager på svar. All den ventingen var helt jævlig og jeg kjente at jeg ble mer og mer sliten. Mine tanker var hele tiden på jenta vår i magen og svaret på testene. Tenk hvis hun ikke er frisk, hva gjør vi da. Nå som jeg endelig hadde blitt gravid, så skulle det ikke gå nå heller. Men vi prøvde så godt vi kunne å være positive, at det fortsatt var håp. 14 dager gikk også ringte de endelig fra sykehuset. Jeg skalv og var så sykt nervøs. Legen sa at de hadde fått svar på Nipt testen og at hun var veldig syk, hun hadde noe som het trisomi 18, og det er et syndrom som ikke er levbart sa hun i den andre enden. Legen forsto ikke hvordan det var mulig etter at de første blodprøvene viste trisomi 21, så hun ville at jeg skulle ta en fostervannsprøve for å være 100 prosent sikre. Vi avtalte tid dagen etter. Men etter at jeg la på, knakk jeg helt sammen. Dette klarer jeg ikke mer av, alle de negative beskjedene og ventingen ble for mye for meg. Det gjorde så vondt å få disse beskjedene og vi forsto ikke hvordan det var mulig. Skulle ikke disse testene være sikre, hvorfor viste de forskjellige syndrom. Var hun ikke frisk, mister vi henne. Tankene og følelsene gikk i spinn i kroppen min. Jeg var så sliten, men jeg levde fortsatt på håpet at hun var frisk. Vi hadde jo ikke fått det endelige startet ennå, så da er det alltid håp. Dagen etter dro vi på sykehuset igjen og da var det tid for fostervannsprøve.
Siden det fortsatt var covid, måtte jeg gå inn alene. Omg, så nervøs jeg var.Testen ble tatt, jeg fikk en lang nål i magen og de tok en ny ultralyd undersøkelse. Igjen var ultralyden kjempe fin, ingen tegn der på at det var noe galt med henne. Så legen forsto ikke hvordan Nipt testen kunne vise trisomi 18. men jeg måtte bare vente på svar. Så igjen for ente gang, måtte vi vente 14 dager.
Dagene gikk og jeg levde i en boble, klarte ikke fokusere eller gjøre noe som helst. Alle mine tanker gikk til hvordan utfalle ville bli. Var babyen vår frisk eller ikke, måtte jeg igjen inn å skrape henne bort. Det var brutalt. Dagen kom når legen skulle ringe. Jeg gikk hele dagen med den største klumpen i magen, jeg var kvalm, trist fordi jeg var så redd, tankefull og nervøs. Jeg bestemmer meg for å komme meg ut for å gå en tur, Martin var på jobb så jeg hadde reist opp til mamma og pappa, fordi jeg ikke orket å være alene. Så mamma og jeg gikk ut for å få frisk luft og i det vi går ut ringer telefonen og jeg kjenner på en følelse med kvalme og svimmelhet jeg aldri har kjent på før. Jeg var så sykt nervøs at jeg nesten ikke tørte å ta telefonen. Men jeg svarer og legen informerer meg om at alt var bra med jenta vår, hun var frisk som en fisk. Jeg blir så glad og lettet, begynner å gråte mens jeg snakker med legen og tenker at dette er uvirkelig. Vi venter en FRISK FANTASTISK JENTE❤️
Det jeg ikke forstår er at de testene som vi tok som KUB og Nipt test, at de viste at noe var galt med jenta vår forstår jeg ikke. Tenk hvis vi hadde bestemt oss for at jeg skulle ta en abort etter Nipt testen, omg. Jeg trodde disse testene var bunnsolide. Tenk alle de som tar abort etter negative svar på disse testene. Jeg blir uvel av å tenke på det. Jeg er overlykkelig for at vi bestemte oss for å ta en fostervannsprøve. Etter 4 måneder med nerver og mye tårer, så hadde jeg en fantastisk graviditet. Tenk at mine knær holdt og at kroppen min ikke fikk noen varig men💪🏼
Takk og lov endte denne dramatiske reisen godt for oss. Etter 5 lange år skulle vi få den gleden av å bli foreldre. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vanskelig og tøft å få barn. At kroppen min skulle igjennom så mye. Trodde jeg hadde fått nok med alle skader og shit. Men nå når vi sitter igjen med den vakreste skapningen, er ALT VÆRT DET❤️
Baksiden av medaljen 